Tradisjonen tro, har vi også denne våren fått en «politivoldsvideo» som dominerer nyhetsbildet. Denne gangen var det en ung mann som hadde feiret bursdag i Kongsberg og ifølge seg selv ikke gjort noen ting galt da han ble et tilfeldig offer for politiets blinde vold.

Mannens forsvarere fra det famøse Advokatfirmaet Rogstad – som ifølge VG ble bygget opp av Affsal Ghauri mens han sonet dom for bedragerier – har stått i front for å hjelpe sin klient med å fronte sin side av saken i media.

Uten mening og innhold

De vanlige forståsegpåerne bestående av advokater, journalister og aktivister, fyller avisforsidene med sine emosjonelle reaksjoner om hvor ille det har vært for dem å se videoen av politiets påståtte overdrevne og irrasjonelle maktbruk.

Tidligere «superspaner» Johnny Brenna sier at maktbruken er «langt over streken», men tar samtidig forbehold om at man ikke kjenner foranledningen eller hvordan politibetjenten oppfattet situasjonen. Med slike forbehold blir uttalelsen selvfølgelig helt uten mening eller innhold.

Politioverbetjent Tania Garthus ifra Politihøgskolen skriver i et leserinnlegg i Dagsavisen at «handlingene slik de nå er avdekket, viser brudd på regler, retningslinjer og rammeverk for en politibetjent».

Hun fremviser med dette sin dypt faglige innsikt i politifaget, og det imponerer meg at hun kommer til en så klar konklusjon etter kun å ha sett et kort videoklipp på nettet. Uskyldspresumsjonen er tydeligvis utgått fra pensum på Politihøgskolen.

Delte sine emosjoner

Politidirektøren fikk lov å dele sine emosjoner og forteller hvor «skakende» det var å se en av sine ansatte te seg på denne måten. Riktignok nyanserte hun uttalelsen i ettertid, og hevdet seg feilsitert, men denne nyanseringen fikk dessverre lite omtale i mediene.

Etter å ha sett videoen og lest medieomtalen, må jeg innrømme at jeg ikke er like sikker på utfallet av denne saken som mine kolleger.

Det fremkom i flere saker at «offeret» i saken tidligere på kvelden hadde truet en dørvakt på utestedet hvor han hadde feiret bursdag, mulig også med drapstrusler hvor det ble nevnt kniv.

Ifølge politibetjentenes rapporter som har blitt lekket til media var «offeret» i besittelse av både kniv og batong som ble funnet i etterkant av pågripelsen

En aggressiv person som mulig er i besittelse av kniv kan åpenbart utgjøre en farlig situasjon for både politiet og tredjepersoner.

Innenfor lovlig maktbruk

Det å bruke slag mot hodet vil være langt innenfor lovlig maktbruk dersom personen ikke samarbeider ved pågripelsen i en slik situasjon. At betjenten i tillegg bærer et skarpt våpen på hofta, gjør ikke situasjonen enklere, og konsekvensene ville blitt svært alvorlige dersom betjenten hadde blitt fratatt sitt tjenestevåpen i basketaket.

På videoen ser man tydelig at «offeret» gjør kraftig motstand mot politiet, og på et tidspunkt ligger han oppå en politibetjent før han til slutt kommer seg opp på beina og «rusher» mot en annen betjent som da slår med batong. At det fremkommer påstander om overdreven maktbruk fra politimannens side fremstår som selvmotsigende, da «offeret» faktisk kommer seg opp på beina, frigjør seg og angriper en politibetjent.

En kan kanskje argumentere for at det var «feil» bruk av makt, eller at maktbruken ikke fungerte etter hensikten, men at det er snakk om overdreven maktbruk faller på sin egen urimelighet.

Forsøker å befri kamerat

Samtidig som alt dette skjer forsøker de to kameratene til «offeret» å «befri» ham fra å bli pågrepet. Dette gjør de ved å fysisk angripe politiet. Til vanlig kalles dette forstyrrelse av politiets arbeid og vold mot politiet, men i denne saken omtaler altså mediene det som at de «befrir» mannen som politiet forsøker å pågripe.

Enkelte forståsegpåere har også hevdet at de andre betjentene på stedet burde straffes for å ikke ha hindret politibetjenten i å gjennomføre pågripelsen. At slike påstander fremmes, viser hvor lite innsikt og kunnskap det finnes blant enkelte advokater og journalister om politiets arbeid.

For en simpel politibetjent som meg selv fremstår det som ganske selvsagt at denne saken kommer til å ende med frifinnelse. Retten kommer til å vurdere maktbruken samlet og opp imot den trusselen politiet stod ovenfor. Dersom opplysningene om drapstrusler i forkant av pågripelsen stemmer vil ikke retten ha noe annet valg enn å frifinne betjenten. Og det med rette.

Politiledelsen viker unna

Det man ser i denne saken og i de liknede sakene de seneste årene her at politiledelsen konsekvent «legger seg flat» i mediehåndteringen og dermed kaster sine egne ansatte «under bussen».

Navn og bilde av tjenestemannen er spredt på Internett og det fremmes både hets og trusler mot ham, uten at han har noen mulighet til å forklare sin side av saken. Etaten forøvrig er helt taus og på defensiven.

Finnes det virkelig ikke en politileder, jurist eller fagperson som evner å nyansere slike saker i media? Det snakkes mye om tap av tillit, men hvor mye tillit skapes det ved å la absolutt alle anklager stå uimotsagt?

Demotiverende

Tidligere sto politiledere frem i media og kommuniserte med samfunnet rundt seg. Da var det mulig å ta rettmessig kritikk, forklare omstendigheter, men også avklare usannheter og påstander som savnet rot i virkeligheten.

For operative mannskaper er det viktig å oppleve at en har støtte fra ledelsen også når ting er vanskelig. Dette betyr ikke at politiledelsen skal godta hva som helst, men i «Kongsberg-saken» fremstår det som ledelsen bevisst velger å ofre en av sine ansatte for selv å slippe unna kritikk.

Dette er svært uheldig og demotiverende for dem som til tider står i krevende operative situasjoner. Denne mediestrategien bør straks endres dersom man ønsker et handlekraftig politi med tillit i befolkningen.