Dette innlegget er et tilsvar på artiklene «Forskerne fikk politidirektøren til å slå alarm - men tiet om at «knulletorsdag» var avskaffet» og «Forskere ut mot sexukultur-forskning: - Dette er dårlig håndverk», som begge ble publisert 21. desember på politiforum.no.

I en casestudie i et politidistrikt identifiserte vi to maskulinitetskulturer som potensielt kan være ekskluderende for kvinner. Vi fant først en kultur som signaliserer kvinners underlegenhet ved å skape en homososial eksklusiv indre sirkel der bare menn har adgang, og der ferdighetene perfeksjoneres. Den andre kulturen har seksualisert maktmisbruk og #metoo som stikkord. Vi gjenfinner trekkene i andre distrikter og i Politihøgskolens utdanning, og spør om kulturene kan være noe av forklaringen på lave kvinneandeler i operativ tjeneste.

Våre kvalitative funn ga opphav til et tydelig utspill fra politidirektør Benedicte Bjørnland. Mediene kastet seg selvfølgelig over uttrykket «knulletorsdag», men debatten kom også til å handle om mer, og modige utsatte kvinner og solidariske menn sto fram. Dette igjen ga støtet til to omfangsundersøkelser.

Alvorlige funn fra de to omfangsundersøkelsene

Over 18 prosent av kvinnelige politiansatte har opplevd seksuell trakassering i løpet av karrieren ifølge Politiforums egen omfangsundersøkelse. Om lag 6 000 politifolk har svart. Antallet kvinner som har svart er såpass høyt at mange av dem må ha opplevd dette i løpet av de seinere årene.

Drøyt 6 prosent av alle politiansatte har opplevd trakassering i løpet av de siste 12 månedene finner Politidirektoratets omfangsundersøkelse i regi av konsulentfirmaet Rambøll. Andelen blant yngre kvinner er vesentlig høyere. Tallene for studentene på Politihøgskolen er særlig urovekkende. Av de studentene som har svart på undersøkelsen er det 103 (11 prosent) som har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet i forskjellige former – mest fra medstudenter. Det er ikke bra at studenter som blir fremtidige kolleger behandler hverandre på den måten. Det er enda mer betenkelig at 25 av de samme studentene opplevde tilsvarende behandling fra instruktører, veiledere og overordnete i løpet av det siste året.

I den groveste enden av svarene finner vi 10 regulære overgrep mot politiansatte antagelig i det man vil regne som godt innenfor det strafferettslige feltet. Politidirektøren oppfordrer til anmeldelser. Dette er en svært liten andel overgripere, men i så grove saker er det åpenbart at en etat som politiet skal ha nulltoleranse.

Samlet gir dette et bilde av en ordensmakt hvor for mange kvinner har dårlige erfaringer, hvor litt for mange er i utakt med de lover og regler de er satt til å håndtere, og hvor litt for mange har sett en annen vei litt for lenge. På den annen side er det viktig at tallene også gir plass for en etat med et solid flertall av skikkelige folk. Begge undersøkelsene har god deltakelse. Merk også at erindringshorisonten på 12 måneder i PODs undersøkelse inneholder om lag 9 måneder med en pågående pandemi som har lagt bånd på blant annet festing og leiropphold.

Unge kvinner i mange typer yrker er utsatt for seksuell trakassering, hotell og restaurantbransjen og helse- og omsorgsarbeid har lenge pekt seg ut. Det er imidlertid en klar forskjell på å bli trakassert av en pasient med demens eller en full bargjest, til forskjell fra en kollega som du kanskje skal arbeide med i situasjoner der kravet på gjensidig tillit er absolutt.

Det er disse funnene vi må arbeide videre med, både forskere og praktikere. Det er viktig for oss å understreke at ukulturenes trekk har kommet som store overraskelser for oss. Debatten rundt våre funn åpner også for selvkritikk og noen presiseringer. Vi har hatt et formidlingsproblem av tre grunner. For det første har forskningsprosessen vært langvarig og komplisert, kunnskapsstatus og informanter har endret seg løpende. Det har virkelig ballet på seg. For det andre har vi kommet forbi politiets taushetskultur. Modige kvinner og menn har fortalt oss og andre om svært uheldige hendelser. Noen er selv utsatte, andre er på poster der de har kunnet hente troverdig informasjon. Felles for dem alle er at det er utilgivelig av oss om vi skulle avsløre deres identitet. For det tredje har vi skrevet innenfor det som er normformatet for moderne forskning: Den vitenskapelig fagfellevurderte artikkelen. Det borger for kvalitet, men gir oss alvorlige plassproblemer når vi ønsker å framstille en kompleks helhet.

La oss derfor få supplere med informasjon og presiseringer som kan gi oss en bedre diskusjon med større bruk av innestemme:

Kulturelle uttrykksformer

Gutteklubben grei og k-torsdagen er begge ekstremuttrykk for underliggende fenomener. Kollega Nina Jon har nylig publisert en artikkel i Nordic Journal of Studies in Policing der det går tydelig fram at mange kvinner ser med skepsis på miljøet i utrykningsenhetene (UEH) i flere av landets politidistrikter. Menn som er innsatspersonell 3 (IP3) og dermed med i disse enhetene, er flere steder breiale og høye på seg selv og oppfattes som å gi lite inkluderende miljøer. Dette er et funn som klart styrker vårt case. Da vi var i Politidistrikt Vest i 2018 var vi på det rene med at ledelsen søkte å nedtone noe av gutteklubbens mest outrerte kjennetegn, men arbeidet møtte mye motstand og våre informanter på grunnplanet oppfattet klubben som en sosial realitet. Og det er jo slike oppfatninger som styrer folks handlingsvalg. Videre vil mange av klubbens tidligere medlemmer fremdeles utgjøre en dyktig indre kjerne i Vest UEH og kunne sette (litt for) høye og ekskluderende standarder for hva som er godt politiarbeid.

Vi har mange og troverdige kilder på at k-torsdagen har eksistert som fenomen, og dette er kilder som skal kunne stole på at vi ikke blottlegger dem. Heller ikke her er det mulig å sette startdato og sluttdato. Både fordi det er et fenomen som skal skje under radaren – det har aldri stått på noen offisiell plan over aktiviteter. Men også fordi torsdagen bare er et ekstremt tegn på noe underliggende. For oss er det avgjørende spørsmålet hva det sier om en organisasjon som politiet når man faktisk over en periode har hatt en slik hendelse med et slikt navn? Hva ville skjedd om man hadde prøvd å lage en slik hendelse på en hvilken som helst annen arbeidsplass? Politiforum prøver å bagatellisere hendelsen ved å si at bare snaue to prosent av deres 6000 respondenter hadde hørt om dette. Men det utgjør faktisk rundt 100 personer, og dette er minimumstall fordi det er et felt der det med rimelig grad av sikkerhet foregår underrapportering. Undersøkelsen har også et visst frafall.

Vi skal ha sagt at det fremdeles pågikk knulletorsdager. Det ville vært oppsiktsvekkende under coronatiden hvor mye har vært innskrenket av studentenes utdanning. Vi har fått høre at det er gjort mottiltak, men hvordan skal man avskaffe et fenomen som dette? Disse torsdagene skjer på bakgrunn av rykter og forventninger om hva studenter og instruktører foretar seg på tampen av et leiropphold. Politidirektør Bjørnland ble selvfølgelig fortalt om mye mer enn dette. I artikkelen vår står det at den famøse torsdagen «angivelig» er avskaffet. Dette er et uttrykk som reflekterer de problemer man har med å avslutte uheldige hendelser som er kulturelt forankret. I vår synonymordbok er angivelig oversatt med «etter sigende, påstått».

I etterkant av oppslagene i Politiforum har Bjørnland overfor oss presisert sin oppfatning av hennes møte med oss på denne måten:

«I Politiforums nettutgave 21. desember gjøres det til et poeng at forskerne ikke skal ha fortalt at den såkalte "knulletorsdagen" angivelig var avviklet. Til dette skal det bemerkes at tidshorisonten knyttet til disse hendelsene ikke var tema i vårt møte, og heller ikke utslagsgivende for PODs behov for å agere i fortsettelsen.»

Vi har politidirektørens tillatelse til å bringe dette videre.

Dårlig forskning?

Professor Skilbrei gjengitt i Politiforum 21.12.20 har lite pent å si om vår forskning. Den første påstanden er at det er dårlig håndverk. Det kan bety så mye. Vi er mest bekymret for at vi ikke har gjort godt nok presentasjonsarbeid. Man må lese vår artikkel grundig for å skjønne den meget omstendelige forskningsprosessen vi har vært gjennom fra det ordinære feltarbeidet i 2018 og fram til nå. Det har som sagt virkelig ballet på seg - og det fortsetter i skrivende stund. Det har medført at våre inntrykk av kulturelle fenomener og uttrykk har gått fra å være en form for litt ulne kollektive fortellinger og sosiale fakta til å bli noe langt mer håndfast. Her har prosessen gitt oss troverdige fortellinger fra sentralt plasserte både utsatte og observatører, samt motstand fra grupper som mener seg feil presentert. Mere kan vi ikke si uten å blottlegge informanter hvorav en del måtte skifte jobb hvis de ble gjenkjent.

Samlet har prosessen fram til ferdig artikkel i Søkelyset gitt oss godt over 40 informanter med til sammen over 50 informasjonsutvekslinger i form av intervjuer, møter, mail og telefonsamtaler. I tillegg har vi granskningsprosessen i regi av PD Vest med 60 underliggende intervjuer med informanter. Vi vil også presisere at vi hele tiden bruker formuleringer som viser at vi ikke med sikkerhet kan si at kvinner unngår tjeneste i UEH og operativt arbeid generelt på grunn av de ukulturene vi finner. Her trengs det annen metodikk.

Vi kunne også vært tydeligere på hva slags informasjon som har oppstått i vårt case-distrikt og hva som er opplysninger fra andre distrikter. Underveis i forskningsprosessen har vi imidlertid blitt møtt med innvendinger om at vårt distrikt er spesielt, og at en del uheldige hendelser neppe forekommer andre steder. Det er blant annet derfor det er viktig å peke på fenomener som ser ut til å ha gyldighet utenfor dette distriktet.

Vi tror vi også må diskutere Skilbreis forståelse av politiet som etat. Hun siteres på at «At det foregår overtramp i politiet, som i alle andre organisasjoner er det ingen tvil om…». Men skal vi forvente det samme av politiet som av andre etater? Som ansatt i Politi-og lensmannsetaten blir man avkrevd plettfri vandel, og det er naturlig når man skal forvalte loven og er gitt betydelige fullmakter til å bruke blant annet vold. Det samme problemet med forståelse av politiet støter Skilbrei på når hun heiser de forskningsetiske retningslinjenes paragraf 16. Denne paragrafen maner til forsiktighet og respekt særlig når man har med kulturer å gjøre som er ulike våre og som ikke skal tillegges motiver de ikke behøver å ha. Er det slik vi skal forstå politiet? Vi har også vansker med å se relevansen til kravet om samtykke i seksuelle relasjoner når vi her i mange tilfeller har å gjøre med relasjoner med stor asymmetri i makt.

Når vi snakker om etikk: De samme retningslinjene sier selvfølgelig mye om anonymisering og vern av kilder. Det ligger oss tungt på hjertet. Like alvorlig oppleves det når man får kjennskap til alvorlige hendelser som ikke framstår som enkeltstående. De etiske retningslinjenes paragraf 9 tilsier at man har en viss plikt til å avverge mulige lovbrudd. Vi har her sagt fra uten å peke ut konkrete gjerningspersoner, men altså gitt støtet til en granskning i Vest og til to svært viktige omfangsundersøkelser som vil gi gode utgangspunkt for særlig forebyggende arbeid.

Taushetskulturen

Underveis har vi kjent Politiets taushetskultur på kroppen. Kilder har stadig sett seg over skuldrene når vi har snakket med dem. Vi har måttet finne nøytrale møteplasser. For noen kilder har vi brukt lang tid på å bygge opp tillit. Politiforums lange liste over detaljerte spørsmål til oss er for minst halvparten av spørsmålenes del en invitasjon til å risikere våre kilders ve og vel og framtid i etaten.

Vi har arbeidet med forskning i sikkerhetsyrkenes mannsbastioner i rundt 10 år nå. Det meste av tiden er brukt i Forsvaret, som har hatt sitt å slite med på den fronten som heter mobbing og seksuell trakassering. Ikke rart da at man blir skeptisk når man som oss for ti år siden fikk høre at man lar gutter og jenter som er inne til førstegangstjeneste sove og bo på samme rom. De som leser våre analyser av dette vil se at vi gikk fra tvil til gradvis overbevisning om at fellesrom var et smart tiltak gitt en del premisser. Av dette kan man lære minst to ting: Vår lojalitet ligger hos empirien når egne forforståelser får motbør av informantene. Gode organisasjoner som Forsvaret med sin avanserte lederopplæring kan gjøre potensielt ladete situasjoner til arenaer for samhold og positive effekter. Her har politiet tilsynelatende et stykke å gå.

Når politietaten nå går i gang med det møysommelige arbeidet med å få nedkjempet ukulturer kan man også få med et råd fra våre informanter i forsvaret: En (mannlig) leder vi snakket med sier «…dette er problemstillinger vi må ha med oss hele tiden, vi må aldri slå oss til ro med at jobben er ferdig.»

LES OGSÅ: Forskerne fikk politidirektøren til å slå alarm – men tiet om at «knulletorsdag» var avskaffet