POLITIHUMOR:
Ute å sykle?
Han humret godt da han syklet videre. Gleden over å være sykkeleier ble kortvarig, men det var antagelig verdt hver en krone at han fikk gitt oss et stikk.
I1998 ble det bestemt at Tromsø skulle få eget sykkelpoliti etter at ledelsen hadde vært på studietur sørpå. Min gode kollega Steinar Gudmundsen og undertegnede fikk muligheten til å patruljere på sykkel hele sommeren, det vil si ni uker. På slutten av 90-tallet var sykkeltyverier et stort problem, og det var et av ledelsens definerte satsingsområder for det nyopprettede sykkelpolitiet.
Politisykler av merket DBS Intruder ble kjøpt inn, og sykkeluniformer ble bestilt. Det var mye fint utstyr å velge mellom, men det eneste det ikke var fritt for hos PDMT (PFTs forgjenger) var sykkelshorts og kortermet overdel. Litt lite klær for å jobbe ute i Tromsø, selv på «sommeren». Vi var stort sett i konstant bevegelse for å klare å holde varmen.
En av vår beste kunder var byoriginalen «Per Parker». Vi beslagla sykler fra ham stort sett daglig. Ofte skjedde dette etter en liten sykkeljakt. Alle syklene vi beslagla fra Per hadde han «lånt av en venn».
På en av de varme sommerdagene i Tromsø - det var sikkert over 10 varmegrader - var vi på sykkelpatrulje i Storgata. Vi observerte Per Parker komme syklende rett mot oss, uten antydning til å prøve å stikke av. Sykkelen hans var flunkende ny og vi lurte selvsagt på hvor han hadde «lånt» den. Da fortalte han at han nettopp hadde kjøpt den på Sportshuset.
Denne forklaringen festet vi ikke lit til, og kalte opp patruljen for å få bistand til å hente sykkelen. Per protesterte høylytt, mens en del skuelystne begynte å samle seg rundt oss. Ut av det blå dro Per frem en gyldig kvittering på sykkelkjøpet. Vi var fortsatt meget skeptiske, og ble enige om å sykle bort til Sportshuset og få sjekket dette. Per fremsto som overraskende samarbeidsvillig, og da vi kom til Sportshuset forsto vi hvorfor.
Selgeren bekreftet at Per hadde kjøpt sykkelen tidligere samme dag, og at det var en stor «snakkis» på Sportshuset.
Vi ble selvsagt nødt til å legge oss langflate, og be Per pent om unnskyldning. Han humret godt da han syklet videre, og storkoste seg naturligvis under hele seansen. Noen dager senere traff vi Per igjen, men uten sykkelen. Han fortalte at han hadde solgt den billig for å få penger til andre viktige ting. Gleden over å være sykkeleier ble derfor kortvarig, men det var antagelig verdt hver en krone at han fikk gitt oss et lite stikk.
Les flere innlegg fra spalten Politihumor her.
LES OGSÅ: En svært lokal brann
