Latterkrampe på feil sted

Historien som skal fortelles i denne spalten kan være humoristisk eller underfundig, ble det sagt da jeg fikk utfordringen. Jeg vil nok beskrive denne historien som mest mørk og underfundig. Vi skal tilbake til tiden da jeg kjørte ordenspatrulje på Fox Grønland. Vi var F21 og hadde med oss en student. Det var høstmørke og seint på kvelden da vi fikk i oppdrag å kjøre til en adresse for å ta en velferdsjekk.

Siden vi hadde med oss en student brukte vi tiden godt på veien dit, og snakket om hva som kunne møte oss. At det var en død person der var sannsynlig, og et naturlig senario å snakke om.

I oppgangen kom vi i prat med melder på oppdraget. Han var nabo og styreleder. Vedkommende var bekymret siden de ikke fikk kontakt på døren, det var mye post utenfor og det luktet vondt. Da vi hadde fått opp døren ba vi styrelederen vente utenfor mens vi ropte inn i leiligheten at vi var fra politiet.

Det kom ikke noe svar og det var helt stille. Fra utsiden hadde vi allerede kjent at det luktet vondt, og lukten ble ekstremt intens da vi kom inn i den lille gangen. Vi sto der omringet av høye stabler av aviser, blader, søppel og gjennomsiktige plastbokser med lokk. Det var enormt mange plastbokser stablet oppå hverandre i en høyde på litt under to meter, og det gikk en liten sti mellom alle stablene inn til et nytt rom.

To andre dører i leiligheten var helt sperret av alt søppelet. Trolig gikk den ene døren til toalettet. Jeg gikk den eneste veien som var mulig å gå og fikk så vidt kikket inn i stuen på grunn av alle plastboksene. I sofaen satt det en mann som dessverre var død. Studenten ville naturlig nok fram for å se, og etter litt fram og tilbake klarte vi å skifte plass på den smale stien.

Jeg la først da merke til innholdet i alle de gjennomsiktige plastboksene. Det var avføring, i alle slags former.

Da studenten lente seg fram for å se inn i stuen, så jeg at en stabel med plastbokser var i ferd med å velte. I ren refleks kastet jeg meg frem for å støtte opp stabelen.

Det var da jeg sto der med ansikt og kropp klistret inntil plastboksene at jeg fikk latterkrampe. Jeg klarte bare ikke å stoppe. Bildet av stabelen som veltet spant på høygir inne i hodet mitt. Høyt og lenge lo jeg, inne i en leilighet som bare var trist og fæl. Makkeren min var ikke sein med å henge seg på den latterkula, mens studenten heldigvis var mer profesjonell og fattet.

Det ble ganske pinlig da vi skulle informere styrelederen om naboens død. Han sto nemlig fortsatt bekymret i gangen og ventet, og hadde garantert hørt den upassende latteren min.

Les flere innlegg fra spalten Politihumor her.

LES OGSÅ: En svært lokal brann