Bjørn Vandvik, avdelingsdirektør i POD, svarer i Politiforum 27. desember på min kritikk av politiets forebyggingspraksis. Liksom politidirektøren før ham bekrefter Vandvik: «Politiet skal ikke gripe inn ovenfor enkeltmennesker eller organisasjoner for å forebygge straffbare ytringer alene.» Det er godt å høre. Men det er nettopp slike forebyggende inngrep politiet tidligere har foretatt.

Vandvik bemerker: «Politidirektoratet har i år utarbeidet nasjonale retningslinjer hvor de rettslige rammene for politiets forebyggende arbeid på dette feltet tydeliggjøres». Jeg antar dette er en henvisning til politiinspektør Kai Spurklands vurdering av de rettslige rammene for politiets forebyggingsvirksomhet. Spurklands notat ble ferdigstilt like før sommeren. Men politiets praksis har pågått siden 2016, kanskje enda litt lenger. Hvorfor tok det mange år før politiet utredet de rettslige rammene for praksisen?

Vandvik skriver: «Vi kan likevel ikke utelukke at det har forekommet eksempler på at politiet har trådt feil i slike saker.»

Faktum er at dette har forekommet en rekke ganger, noe en serie medieoppslag opp gjennom årene vitner om. Jeg skal nevnte tre eksempler for å konkretisere hva det er tale om.

LES OGSÅ: Hvorfor stanses ikke politiets grunnlovsbrudd?

I februar 2016 fortalte Robin Johnsen, den gang lensmann i Indre Salten i Nordland, hvordan politiet forholdt seg til personer politiet mente hadde truet med eller oppfordret til vold mot asylsøkere. Johnsen uttalte til NRK: «Når uniformert politi kommer hjem så markerer det alvor og tyngde. De fleste føler dette som litt voldsomt.» Han ble også sitert på dette: «Erfaringen til nå viser at folk modererer seg etter at vi har vært på døra. Flere skjønner alvoret. Dette viser at det har en forebyggende effekt.» Hvis politiet mente de sto overfor trusler om eller oppfordringer til straffbare handlinger, kunne (og burde) de tatt ut anmeldelse og fått det politijuridisk vurdert. Ved å drive oppsøkende forebygging, slik lensmannen beskrev, brøt politiet selv loven.

I juni i år fikk en Torbjørn Mork Oftedal i Gjesdal i Rogaland en telefon fra en politimann som spurte om han kunne komme hjem til førstnevnte, skriver avisen Gjesdalbuen. Oftedal sa det var greit og fikk så besøk av politimannen i uniform. Oftedal hadde ligget i langvarig offentlig strid om en turløype med ordføreren og flere lokalpolitikere, og forsto at dette var foranledningen til politibesøket. Oftedal fortalte at politimannen «la frem saken på en måte der det gikk frem at det var best om jeg unngikk å stille spørsmål til politikerne om det ikke skulle bli en politisak ut av dette».

I etterkant kom bakgrunnen for politibesøket frem: «Formålet skal ha vært å forebygge eventuelle brudd på bestemmelsene om skremmende, hensynsløs og plagsom atferd i straffelovens paragraf 266.» Det bør også nevnes hva politimannen selv uttalte i sakens anledning: «Som politikontakt er min jobb å være til stede for innbyggerne og forebygge straffbare handlinger. Målet er at flest mulig saker skal kunne løses ved en dialog, og at man slipper store saker. Med andre ord var det ikke noe unormalt med denne visitten.» Det som her kalles «dialog», er i realiteten grunnlovsstridig opptreden. Men slik opptreden av politiet i Gjesdal har kanskje vært vanlig?

I september i år kunne en mann i Drammen fortelle om en spesiell telefonsamtale med politiet. Han ble oppringt, men tok ikke telefonen. Så kom en tekstmelding: «Hei , dette er fra politiet, vi ønsker at du ringer tilbake.» Som de fleste andre borgere i dette land ringte mannen tilbake. Dette fortalte han om samtalen: «Politibetjenten sa at det «bare var en bekymringssamtale», fordi jeg hadde vært aktiv på internett – og Kripos hadde fått «flere tips om meg». Jeg spurte om politiet kunne konkretisere hva disse «bekymringene» gikk ut på, om det gjaldt mine skriverier om vindmøller og klima, ulvedebatten – hvor jeg forsvarer ulven, eller innvandring. Han sa han ikke visste dette, men at han måtte ringe fordi Kripos hadde bedt ham om å gjøre det.» Mannen fikk ingen klarhet i hva som var grunnlaget for denne «bekymringssamtalen».

De tre eksemplene over viser hvor lenge politiets ytringsforebygging har vart, samt hvor geografisk utbredt den har vært. I alle disse tilfellene har politiet på ulike måter tatt kontakt med enkeltpersoner for å forebygge straffbare ytringer. Det kan være ytringer politiet mener er i strid med ulike bestemmelser i straffeloven, som § 183 om oppfordringer til straffbare handlinger, § 263 om trusler om straffbar adferd og § 266 om trakassering, som eksemplene over viser. Ofte søker politiet å forebygge brudd på § 185 om såkalt hatefulle ytringer. Slik oppsøkende forebyggingsvirksomhet er en form for forhåndskontroll, og det er altså forbudt etter Grunnloven § 100 fjerde ledd. Oppsiktsvekkende nok har hverken justisministeren eller Justisdepartementet erkjent dette. PODs ledelse synes imidlertid å innrømme at praksisen er i strid med Grunnloven. Da må man kunne forvente at slik grunnlovsstridig forebygging aldri mer vil finne sted i noe politidistrikt.

LES OGSÅ: Politiet skal verne om lovlige ytringer

Vandvik skriver: «Politiet skal ikke oppsøke personer hjemme for å gjennomføre forebyggende samtaler, med mindre det er nødvendig for å avverge andre lovbrudd enn straffbare ytringer.» Voldshandlinger og visse «andre lovbrudd» bør politiet arbeide for å avverge, det er det lett å si seg enig i. Men «å avverge andre lovbrudd enn straffbare ytringer» må ikke brukes som påskudd for å forebygge nettopp ytringer. Det er helt avgjørende at politiet makter å skille mellom handlinger og ytringer, og at ytringer per se – straffbare eller ei - ikke blandes sammen med fenomener som «radikalisering» og voldelig ekstremisme.

Vandvik åpner for at politiet kan ha «trådt feil» i sitt forebyggingsarbeid. Både han og politidirektøren kunne her med fordel ha vært tydeligere. For det står fast at den ytringsforebyggende praksisen har pågått i årevis, uten at politiledelsen har satt foten ned for den. Hvor mange ganger har egentlig politiet «trådt feil», det vil si brutt Grunnloven?

Nå bør POD foreta en kartlegging av det totale antallet tilfeller hvor politiet har oppsøkt enkeltpersoner i ytringsforebyggende øyemed. Det fulle og hele omfanget må frem i lyset.

LES OGSÅ: Det er ikke rart at politiet vegrer seg for å hjelpe psykiatrien