Politistudent Elin er intensivsykepleier under koronapandemien: - Nærmest som å gå inn i en krigssone

Politistudenter er ikke som alle andre studenter. Ikke bare fullfører flesteparten bachelorgraden innen normert tid. De er også de mest tilfredse. I tillegg klarer politiutdanningen å lokke til seg studenter som allerede er ferdigutdannet og vasser i jobbmuligheter.

Det er tilfellet for politistudent Elin Snarheim, som er i gang med sin andre bachelorgrad.

Fra før av er 35-åringen utdannet sykepleier, med master i intensivsykepleie.

– Jeg tror at det kan bli en bra kombinasjon. Når alt kommer til alt handler det om å jobbe med mennesker. Det er mange oppgaver og oppdrag innen politiet hvor det også kan være hensiktsmessig med medisinsk bakgrunn, både for folk og eget mannskap, sier hun.

Snarheim ser ikke på dette som en omskolering, men en tilleggsutdanning.

– Det gir også meg flere valgmuligheter. Jeg er ikke lei av intensivfaget og det kommer sikkert til å være mitt hjerte nært også fremover, men jeg har vært heldig og fått muligheten til å bli politi, sier Snarheim.

Politiforum møter henne dagen før studiestart i Stavern. Det var tilfeldighetene som for tre år siden ville ha det til at Snarheim kom i snakk med en operativ polititjenestemann. Samtalen gjorde at hun fikk øynene opp for politiyrket, og førte senere til at hun ville skifte beite og søkte seg inn på Politihøgskolen (PHS).

– Samtalen betød mye for meg og jeg ser veldig opp til ham. Han har alltid vært god å snakke med. I tillegg har han alltid snakket godt om jobben og kollegaene sine i politiet, fortsetter hun.

Det polititjenestemannen fortalte henne, gjorde at også hun ville bli politi og en del av det solide politifellesskapet som hun fikk høre om.

– Han har alltid velreflekterte svar når vi diskuterer ting. Og fra å komme fra et fagtungt intensivmiljø, er det godt å snakke med noen som ser ting med litt andre øyne. Han utstråler trygghet og stolthet, og har lært meg at man aldri har for dårlig tid til å ikke se de som trenger det mest, fortsetter hun.

Snarheim trekker også frem politifolk hun har møtt gjennom jobben, som har fremstått som gode rollemodeller.

– Jeg har alltid hatt respekt for jobben politiet gjør, sier hun.

Snarheim håper det er en fordel å ha intensivsykepleien i ryggen som politi.

– Jeg har jobbet mye med mennesker i krise og er vant med å møte mennesker i alle typer forfatninger. Jeg håper jeg kan bli en ressurs i politiet når jeg er ferdig med bachelorgraden, sier hun.

Dødssyke koronapasienter

Bare noen måneder etter at Snarheim begynte på PHS i 2019 ble verden introdusert for et nytt begrep med «Covid-19». Siden da har det meste i stor grad dreid seg om viruset, som har gått fra å være en alvorlig hendelse til å bli en pandemi som rammer og lammer store deler av verden.

Så langt har pandemien, som startet på et matmarked i storbyen Wuhan i Hubei-provinsen i Kina, kostet minst fire millioner menneskeliv. Her hjemme har viruset tatt over 840 menneskeliv.

– Korona brøt ut mens jeg gikk første året på PHS. Da ble det litt vanskelig for meg å si nei til å gå vakter, fordi sykehusene sårt trengte intensivsykepleiere. Det var bare å brette opp ermene og trå til. Da PHS stengte ned under første bølge, reiste jeg rett til Ahus, forteller hun.

Samtidig som hun studerte, jobbet hun opptil 40 prosent på Covid-intensiven ved Ahus og Kongsberg sykehus. Her lå noen av de aller dårligste koronapasientene i landet. Pasienter som svevde mellom liv og død.

Mens Snarheim gikk på B2 og hadde praksis i Sør-Øst politidistrikt, opplevde Ahus å bli det sykehuset i landet med størst tilfang av koronasyke pasienter som sårt trengte intensivbehandling.

På kort tid omgjorde sykehuset vanlige pasientrom om til intensivrom, og det ble bygget sluser foran pasientrommene. Samtidig planla Ahus i en periode for at det kunne komme 65 koronapasienter samtidig med behov for intensivbehandling. Det tilsvarer seks ganger den ordinære intensivkapasiteten, ifølge Ahus.

– Det var nærmest som å gå inn i en krigssone. Det var veldig alvorlig, og pasientene var veldig syke. Jeg jobbet kun med de som lå i respirator, og har ikke sett pasientene som lå på andre avdelinger og som det gikk bra med, fortsetter hun.

Også for intensivsykepleierne hersket det stor usikkerhet i starten.

– Vi visste ikke hva vi gikk til. Korona var ikke noe vi hadde forberedt oss på og kunne spesielt mye om før vi sto der. Vi var usikre på om vi kom til å bli smittet eller smitte de rundt oss. Stemningen bar hele tiden preg av at vi var presset på smittvernutstyr og kom til å gå tomme, fortsetter hun.

Snarheim forteller at de blant annet måtte bruke ansiktsmasker om igjen.

– Vi hadde ikke nok av de medisinske ansiktsmaskene p2- og p3-masker, som var de maskene vi ble anbefalt å bruke. Valgte du å ta en pause, måtte du bruke samme maske om igjen. Vi måtte bruke samme ansiktsmaske på ett vaktsett, fortsetter hun.

– Hvordan vil du beskrive smittevernsituasjonen?

– I starten var alt veldig usikkert, og vi stolte ikke helt på at utstyret var trygt nok. Da jeg gikk hjem fra jobb, følte jeg meg konstant smittsom, og ante ikke om jeg smittet andre. Men etter hvert skjønte vi at vi ikke ble smittet og at utstyret var godt nok. Vi fikk også etter hvert mye mer tilgang til smittevernutstyr, fortsetter hun.

Snarheim legger til at hun er ekstremt stolt av intensivsykepleierne i Norge.

– De har tatt utfordringen på strak arm og stått på. Jeg tror ikke jeg har hørt én eneste én av dem klage. Det synes jeg er beundringsverdig med tanke på hvor alvorlig og til tider usikker situasjonen har svært, sier hun.

Isolerte seg

Også Snarheim var spent på hvilke konsekvenser det nye viruset ville få.

– Under første bølge var jeg redd. Jeg isolerte meg fullstendig fra familie og venner for ikke å smitte andre. Jeg var ikke redd for å bli smittet selv, men for å smitte de rundt meg. Jeg har helt bevisst valgt å ikke reise på familieselskap, fordi jeg jobber med koronapasienter, og føler jeg må ta de forhåndsreglene jeg har kunnet, fortsetter hun.

Siden hun ble vaksinert tidlig, slapp hun å ta spesielle hensyn i praksisåret.

– Men jeg testet meg når det var mulig, og kom jeg fra Covid-intensiven, testet jeg meg før jeg gikk inn i politiet, fortsetter hun.

Fra sine politikolleger har Snarheim blitt møtt med stor forståelse for jobben hun har gjort som intensivsykepleier.

– Jeg har passet på å ikke være sliten når jeg kommer på jobb i politiet, og ikke gå doble sett. Det har noe med sikkerheten til de jeg jobbet med i politiet å gjøre. Så har jeg heller jobbet som intensivsykepleier i helger og jule- og påskeferier, sier hun.

Også Snarheims arbeidsgivere har støttet henne hele veien.

– De har vært veldig greie. De har både gitt meg permisjon og fleksible arbeidstider. Det er konstant mangel på intensivsykepleiere, så jeg har kunnet ta de vaktene som har passet meg. De er bare glade for å ha noen som kommer på jobb, fortsetter hun.

Siden Snarheim har jobbet deltid, har hun heller ikke fått fulgt opp pasientene fra dag til dag. Derfor vet hun ikke hvordan det har gått med brorparten av dem.

– Som intensivsykepleier ble jeg flyttet rundt for å stå hos de dårligste hele tiden, så det var veldig vanskelig å ha oppfølging på pasientene. Men jeg møtte noen før de ble lagt på respirator. De var veldig redde og hadde sett hvordan det gikk med syke koronapasienter i Italia, sier hun.

Snarheim tror de visste hvilken vei det bar.

Smittet av sine egne

Snarheim synes også det var tøft at ikke familier fikk være sammen på sykehuset under den vanskelige tiden.

– Det var tøft at smittevernsituasjonen satte en stopper for at ikke pårørende kunne være til stede på intensivavdelingen. De hadde også fått med seg at pasientene ute i Europa ikke hadde det noe godt. Det som kanskje gjorde aller mest inntrykk på meg, var at det var veldig oppgående og godt trente mennesker som ble syke, sier hun.

På spørsmål fra Politiforum om det er én historie som skiller seg ut, svarer Snarheim «nei», men at det er én historie som har gjentatt seg.

– Jeg har hatt oppfølging av pasienter som har vært veldig dårlig. De har gjerne trengt pustehjelp ganske tidlig, og derfor blitt lagt både på respirator og i koma. Det er da familiemedlemmer som har smittet dem. Dette har vært pasienter som i utgangspunktet er friske og hadde gode forutsetninger for å tåle en sånn type smitte, men som likevel ble veldig dårlige, sier hun.

Snarheim trekker frem at det da er ekstra belastende for pårørende at de ikke får være sammen.

– Disse eksemplene finnes det flere av. Jeg tror det er mange unge mennesker som sitter med en enorm skyldfølelse fordi de har smittet nære og kjære med korona. Det er sånne ting vi kanskje vil høre mer om etter hvert. Det mange følelser som vi ikke har tenkt så mye på. Jeg blir også veldig glad når jeg ser at det har gått bra med veldig mange andre, sier hun.

At pårørende ikke har fått være med inn på intensiven har også vært vanskelig for intensivsykepleierne.

– Vi har ikke kunnet ha de lange samtalene med dem som vi vanligvis har. Nå måtte alt tas over telefon, og vi rakk kanskje ikke å ivareta dem så godt som vi burde eller kunne klare. Hvem som har blitt syke av korona har vært veldig vilkårlig, sier hun.

Hun har tatt med seg jobben hjem.

– Mange av de som får behandling av oss, tenker sikkert at vi bare er noen roboter uten følelser bak alt utstyret. Men vi er mennesker vi også, fortsetter hun.

Beinhard prioritering

35-åringen, som er født og oppvokst i Nore og Uvdal i Viken fylke, ble i sin tid intensivsykepleier fordi hun ønsket å gjøre en forskjell.

– Og fordi jeg liker å jobbe med mennesker. Det oppdaget jeg da jeg hadde sommerjobb på et sykehjem i sin tid. Det var en ganske fjern jobb for meg den gangen, men jeg trivdes veldig godt med det. Jeg har alltid vært nysgjerrig på andre mennesker og andre menneskers liv, og syntes det var veldig spennende, sier hun.

Hun valgte å gå videre til å bli intensivsykepleier etter noen år som sykepleier i akuttmottak.

– Da oppdaget jeg at de pasientene jeg hadde lyst til å jobbe med, var de som gikk til intensiven. Også at de som jobbet på intensiven alltid strålte av faglig tyngde og trygghet, appellerte til meg, sier hun.

I tillegg hadde hun noen gode rollemodeller der, som hun drømte om å være som.

– Jeg har også alltid vært veldig glad i fag og noe å strekke meg etter, så da falt det naturlig å søke meg opp mot spesialisering, fortsette hun.

Snarheim innrømmer at hun også liker litt action.

– Jeg er veldig glad i at ingen dager er like. Det gir meg mye. Jeg driver også med skyting på fritiden, og trening, sier hun.

– Hvordan har du tid til alt?

– Det gjelder å være strukturert. Jeg har prioritert bort mye for å få til «alt», og så har jeg lært meg å sove mens jeg kan for å hente energi. Men det har vært tøft, spesielt det siste året, medgår hun.

Under B2 sto Snarheim opp mellom klokka 05-06.00 på morgenen, for å løpe med hunden. Så dro hun på jobb.

– På ettermiddagene handlet det om å få til en treningsøkt til eller mye lesing. Jeg har jo måttet holde meg oppdatert på to fagfelt samtidig. Det krever en del å opprettholde status som intensivsykepleier med tanke på sertifiseringer. Det er testing alt fra hver tredje måned til hvert halvår, fortsetter hun.

Som regel var hun i seng til klokka 22.00, men turnusjobbing har i perioder også gjort at hun har snudd døgnet fire ganger i løpet av en uke.

– Så nå har jeg egentlig ikke noen døgnrytme i det hele tatt. Jeg tror ikke jeg kjente at jeg var sliten før jeg satte meg ned i juli og tok noen dager fri. Men det handler om å stå på, og så lenge en har det bra med seg selv og trives med det en gjør, så klarer man utrolig mye. Jeg tror ikke jeg hadde klart det hvis ikke jeg hadde hatt noen som heiet meg frem, fortsetter hun.

Snarheim trekker særlig frem løpeturene og trening innimellom, som gjør at hun får endene til å møtes. Hun sier at det er måloppnåelse som driver henne.

– Man trenger ikke alltid være fornøyd, men at man alltid kan strekke seg litt lengre er viktig. Akkurat nå er det største målet mitt å bli ferdig politi, sier hun.

– Har du bestemt deg for hva du vil jobbe med?

– Politi, og gjerne operativt. Også håper jeg at intensivsykepleierbakgrunnen kan komme godt med.

Populær utdanning

At nivået på politistudentene bare blir høyere, bekreftes av poenggrensen for å komme inn på Politihøgskolen.

For andre året på rad har den økt, til nå 56,5 i Oslo (tilsvarer en økning på 1,5 poeng fra fjoråret), 53,3 i Stavern (tilsvarer en økning på 1,6 poeng fra fjoråret) og 51,8 i Bodø (tilsvarer en økning på to poeng fra fjoråret). Dette er også første gang at poenggrensen var over 50 ved alle PHS’ tre studiesteder.

Konkurransen om studieplassene har heller ikke vært høyere enn siden 2018. I alt søkte 4284 personer opptak til skolens 400 ledige studieplasser, noe som tilsvarer en økning på 23,9 prosent sammenlignet med fjoråret.

Da assisterende rektor Tor Tanke Holm holdt sin velkomsttale til de nye politistudentene i Stavern i midten av august, var det vanskelig å ikke la seg imponere over det nye studentkullet.

– Vi vet at i kullet som starter i høst er hele landet representert. Fra Lakselv i nord, til Vanse i sør. Fra Kirkenes i øst til Manger i vest. Vi har studenter som opprinnelig kommer fra alle verdenshjørner og som i tillegg til norsk snakker flere andre språk; som farsi, fransk, arabisk og spansk, sa han.

Mens den yngste politistudenten er en kvinne på 19 år, er den eldste en mann på 48 år. Begge to er fra Oslo.

– Vi vet at noen er kristne, andre er muslimer. Vi vet at noen er heterofile, noen er lesbiske, noen er homofile. Vi vet at noen stemmer til høyre og noen til venstre. Vi vet at 58 prosent av kullet er kvinner. Vi vet at noen av dere nettopp har solgt russebussen og fortsatt bor hjemme hos mor og far, fortsatte Tanke Holm i beskrivelsen av årets førsteklassinger.

Som med Snarheim er det flere som også har en annen utdanning fra tidligere.

– Det er flere med bachelorgrad; blant annet i økonomi, pedagogikk, statsvitenskap eller i prehospitalt arbeid. Nesten halvparten av dere har gjennomført ett år med annen høyere utdanning allerede, mange har gått på folkehøgskole, og litt under halvparten har gjennomført førstegangstjenesten. Det er også mange som har jobbet noen år. Vi vet at 39 studenter hadde mer enn 60 konkurransepoeng, og studenten med høyest konkurransepoengsum har 70,1 poeng, fortsatte han.

– Skal gjenspeile befolkningen

Avdelingsleder Philip Tolloczko ved PHS sier politiet skal gjenspeile befolkningen og at de ønsker bred rekruttering.

– Politietaten ønsker høyt kvalifiserte mennesker inn, og det vi har sett over tid er at vi får inn studenter som er flinke, har gode karakterer og ofte høyere utdanning. Tilbakemeldingene vi får er at dette tas godt imot ute i etaten. Jeg tenker at vi møter fremtidens utfordringer med høy kompetanse, sier han.

Snarheim er heller ikke den eneste på PHS i år med medisinsk bakgrunn. Tolloczko forteller at en av de nye studentene er ferdig utdannet lege. Vedkommende har også jobbet ett år som lege, før politiutdanningen kalte.

– Vi har et mangfold av tidligere kompetanse blant studentene våre. Det er en styrke at Snarheim kan bidra med kunnskap av hva hun har lært seg fra helsesektoren, oppi mot andre studenter, lærere og fagmiljøet på PHS, fortsetter han.

– Hvorfor tror du personer som er ferdig utdannet og er ute i jobb, søker seg til politiet?

– Da må jeg støtte meg litt til hva forskning på området sier. Forskning viser blant annet at politistudenters forventinger til og forestillinger om politiyrket i flere europeiske land er ganske lik, og da med en slags preferanse for operativt politiarbeid. Så det er vel ett eller annet med yrket vårt som virker forlokkende, men studentene selv må svare på hvorfor de søker, avslutter han.

LES OGSÅ: Makkeren ble drept av bilbomben: - Jeg har hånda inne i hanskerommet når det plutselig er en vanvittig eksplosjon