Vi i politiet er under etterforsking for systematiske brudd på straffeprosessloven, og for å ha krenket menneskerettighetene til de som bruke ulovlige rusmidler. Mange av disse rusmidelene er dessuten mindre farlige enn alkohol og tobakk. På landsmøtet vedtok partiet en opptrapping av «krigen mot narkotika» og partileder Jonas Gahr Støre rykker ut i Politiforum og lover økt økonomisk støtte til bekjempelse av narkotikakriminalitet.

Arbeiderpartiledelsens reaksjon på det som ser ut til å være en politiskandale, er altså å gi mer penger til det arbeidet som førte til skandalen. Det som ser ut som en programforpliktet avstandtagen til eventuelle lovbrudd, drukner helt i denne sammenhengen. Pengestøtten kommer sammen med en forklaring på hva som gjorde at Arbeiderpartiet sa nei til en rusreform som kunne gjort hverdagen enklere for de svakeste i samfunnet.

Forklaringen er historien om Arbeiderpartiets egen rusreform, som skal være mer presis da den kun medfører straffrihet for «tunge rusmisbrukere», mens ungdom fortsatt skal «nyte godt av» straff som hjelp.

Prinsippet om at straff er hjelp er vanskelig nok å svelge, men historien blir enda verre fordi forslaget er umulig å gjennomføre i praksis. Å sette et skille mellom tunge og unge rusbrukere er nær umulig i seg selv, og det er i strid med likhetsprinsippet i Grunnloven. Støre sin historie er altså en eventyrhistorie.

I forbindelse med Arbeiderpartiets landsmøte, fortalte partiledelsen at de hadde konferert med flere fremstående juridiske eksperter som sa at vedtaket deres var fullt mulig å gjennomføre i praksis. Riktignok hadde de fremste juridiske ekspertene ved politihøgskolen og andre, påpekt det motsatte, men Støre mente de hadde så sterk juridisk støtte i ryggen at dette ikke var noe problem. Med disse forsikringene, fikk han landsmøtet med seg.

I ettertid viste det seg at ledelsen i Arbeiderpartiet kun hadde rådført seg med to juridiske eksperter. Den ene var professor i strafferett Jørn Jacobsen ved Universitetet i Bergen. Han forklarte dem at forslaget var i strid med grunnloven §98. Den andre de snakket med var pensjonert riksadvokat og æresmedlem i Norsk Narkotikapolitiforening Tor-Aksel Busch. Mannen som er den øverste ansvarlige for den ulovlige ransakingspraksisen i politiet. Han foreslo å bruke straffriheten på samme måte ovenfor «tunge rusmisbrukere» som man i dag gjør det ovenfor de utilregnelige.

Dette forslaget til Bush, tar utgangspunkt i et dansk eksperiment som riktignok ikke innebærer noen straffrihet, men en form for advarsel. Det ligner langt mer på det vi vanligvis vil kalle en betinget dom eller en påtaleunnlatelse.

Altså en erklæring om skyld, uten straffeutmåling. Det Danske eksperimentet førte til straffrihet i 0,4 prosent av narkotikasakene. Altså bygger hele Arbeiderpartiets forslag på et forfeilet prosjekt som ikke innebærer avkriminalisering.

At Politiets Fellesforbund går ut og takker for et slikt vedtak, fremstår som merkelig. I takkeskrivet legger Sigve Bolstad vekt på viktigheten av å få stanset rusreformen. Ifølge ham ville reformen svekket politiets arbeid mot organisert kriminalitet.

Dette resonnementet er uforståelig. Rusreformen ville ikke fratatt oss noen hjemler til etterforsking av organisert kriminalitet, som vi har lovlig tilgang til i dag. Det som riksadvokaten omtaler som politiets «fisketurer» etter informasjon, er ulovlig i dag også.

I Praksis har Arbeiderpartiets nei til reformen kun ført til en svekkelse av politiets forebyggende arbeid. I alle fall om man legger til grunn at avdekking av rusbruk er forebyggende arbeid. For riksadvokaten er tydelig på at det er uforholdsmessig å ta blod eller urinprøver i slike saker. I praksis må vi derfor få ungdom til å erkjenne bruk uten andre fellende bevis, for å kunne straffeforfølge dem. Det vil være en farlig vei å gå, og føre til en tidlig opplæring i prinsippet om å ikke snakke med politiet.

Rusreformen ville løst dette problemet, fordi beviskravet for innrapportering er lavere. Ved skjellig grunn til mistanke, ville den mistenkte fått tilbud om rusmiddeltesting for å dokumentere egen uskyld. Uten en ren test ville saken blitt oversendt til den kommunale enheten, og mistenkte pålagt møteplikt.

Om ønskelig, kunne politiet pålagt mer enn et slikt oppmøte for dem kommunale enheten. Et forslag om å pålegge ungdom fire til fem oppmøter, var godt innenfor det forhandlingsrommet Arbeiderpartiet hadde. I tillegg var flere andre innstramningsmuligheter f.eks. opp imot de straffrie grensene, men Arbeiderpartiet ønsket ikke å utnytte noe slikt forhandlingsrom. De vedtok istedenfor den umulige eventyrreformen. Jeg håper den gjør at alle sover bedre om natta, for noen annen positiv effekt har den ikke.

LES OGSÅ: Ungdom, rekreasjonsbrukere og tungt rusavhengige er helt forskjellige grupper, med ulike behov