Dette leserinnlegget er et svar på artikkelen «Før rusen tok Pappa», hvor polititjenestekvinnen Henriette forteller om foreldrenes misbruk i14 år, og at hun frykter regjeringens rusreform vil gjøre det enklere for unge å ruse seg.

Det er umulig å ikke bli berørt av politikvinnen Henriette sin historie i Politiforum om kampen for å redde foreldrene ut av rusproblemer. Henriette sier hun forteller sin historie for å hjelpe andre, og for å advare mot rusreformen. Det at hun som politikvinne velger å fortelle om sine familieproblemer, er prisverdig. For det er mange som ikke våger å være åpne, fordi samfunnets fordømmelse er så stor.

Den rusbruken Henriette beskriver, er i seg selv ikke straffbar. Jeg forstår det heller ikke slik at hun tenker den burde vært det, eller at straff kunne hjulpet foreldrene tilbake på «den smale sti». Det å opprettholde en viss fasade, er viktig for veldig mange og kan være med på å begrense problemene. I alle fall for de pårørende. Det hadde neppe hjulpet Henriette eller foreldrene om de ble pågrepet i full offentlighet, om politiet kom hjem til dem for å ransake, eller om foreldrene ble satt i bunnløs gjeld på grunn av bøtestraffer.

I bunn og grunn har rusreformen lite med Henriette sine erfaringer å gjøre. Hennes historie handler om det at pårørendes lovlige rusmisbruk, også gjør vondt. Det har jeg stor respekt for, men jeg tenker at straff bare gjør vondt verre, og er glad for at Henriette og foreldrene har sluppet disse tilleggsbelastningene. Jeg forstår frustrasjonen og hjelpeløsheten man kan føle på i møte med et ikke fungerende hjelpeapparat, men det har i utgangspunktet lite med straffen å gjøre.

Mange som har store psykiske problemer, har valg selvmedisinering for å komme seg gjennom hverdagen. De kan neppe trues eller tvinges til rusfrihet. Henriette forsøkte selv på dette da hun ga faren et ultimatum, og sa han ikke fikk komme på 30 års dagen hennes om han ikke sluttet å drikke. Først da han ikke klarte dette, forsto hun at sykdommen hans var så alvorlig at han ikke klarte å stå imot.

Slik er det også for de politiet forsøker å tvinge til lydighet gjennom påtaleunnlatelser med krav om rustester. De 15-20 prosentene som ikke klarer å følge disse programmene, er de som har alvorlige problemer. De ender opp med straff i tillegg til opplevelsen av å mislykkes nok en gang. Ingen av de programmene man har evaluert, har en suksessrate som tilsier at de hjelper flere enn de som hadde klart seg uten hjelp. Det er heller ikke noe som tyder på at holdningene til ulovlig rusbruk etter programmet er annerledes i denne gruppen, enn hos rusbrukere som aldri fikk tilbud om slik «hjelp».

Håpet som Henriette gir uttrykk for, er at forbudet i seg selv gjør det så skummelt å prøve illegale rusmidler, at mange velger å ikke gjøre dette. Vi kan ikke avskrive en slik effekt helt, fordi mennesker er så forskjellige at det er umulig å konkludere sikkert i slik forskning. Det vi kan si, er at Rusreformutvalget gikk gjennom all tilgjengelig forskning da de leverte sin rapport, og at de ikke fant noen effekt av forbudet. I tillegg er en omfattende metaundersøkelse som konkluderte helt likt, offentliggjort i ettertid. Vi har derfor et svært trygt vurderingsgrunnlag, selv om vi ikke kan si noe sikkert.

Når det er sagt, så er det heller ikke rett å snu bevisbyrden på hodet. Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme handlinger, og medfører åpenbare skadevirkninger. Derfor er det bruken av straffen som må begrunnes, og så langt har ingen forsøkt å dokumentere disse nytteeffektene med noe annet enn «jeg tror».

Henriette beskriver selv hvorfor det er slik at straff eller trusselen om «straff» ikke virket på hennes far. Om det i tillegg hadde vært slik at foreldrene hennes hadde vært nødt til å oppsøke kriminelle for å få sin «medisin», og derfor hadde fått sterke relasjoner til personer i disse miljøene. Da hadde det vel ikke det gjort hennes forhold til dem enklere? Det var relasjonen hun opprettholdt som hjalp foreldrene, ikke det at hun snudde ryggen til dem.

Det hadde vel heller ikke bedret relasjonen dem imellom. om foreldrene hennes var på politiets «OBS» lister, og kolleger jevnlig kom på visitt mens Henriette var på besøk?

Om foreldrene i møte med helsevesenet hadde båret stempelet som kriminelle i tillegg til stempelet som rusmisbrukere, Så hadde vel ikke det gjort helsevesenets tilnærming bedre, eller medført at det var enklere å få hjelp?

De fleste er i dag enige om at det ikke har noen hensikt å straffe de tunge rusmisbrukerne, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet stanset rusreformen fordi de som Henriette har tro på at straff kan virke avskrekkende på de unge. Om man ser bort fra det faktum at loven i seg selv av praktiske og faglige grunner ikke kan operere med et slikt skille, så finnes det heller ikke forskning som tyder på at straff eller trussel om straff virker på de unge. Tvert imot er det tvillingforskning som viser at de som er uheldige og tas av politiet har vesentlig dårligere framtidsprognoser enn de som har flaks og slipper unna. Det å bli oppdaget, bidrar i seg selv til en negativ utvikling. Funnene er signifikante, og man antar det er mange årsaker til disse effektene. Som tap av fasade, at man bærer «kainsmerke», samt at nåtiden og fremtiden ser mørkere ut.

Noe annet man glemmer, er det at forbuden frukt ofte smaker best. Mange av de vi trenger å nå, er ungdom i opposisjon til foreldre og samfunn. Ungdom som nok i større grad føler at det er noe forlokkende over det forbudte og «moralsk forkastelige». Særlig når forbudet i seg selv i liten grad bygger på kunnskap om hva som er spesielt skadelige eller farlig, og ingen uskyldige er direkte skadelidende. Konsekvensvurderinger er i utgangspunktet noe ungdom ikke er spesielt gode på. Derfor er det spesielt vanskelig å nå dem med signaler om straffens skadevirkninger. Særlig om de har dype psykiske problemer eller traumer som allerede har ført til rusproblemet. De med slike utfordringer som møtes med straff, skyves bare lengre ut i mørket.

Jeg skulle så gjerne hatt en arena for å snakke stille og rolig med kollegaer om slike utfordringer, men forstår at det trolig vil gå lang tid før det er rom for åpen dialog om dette i politiet. Jeg ønsker vi skal være et politi som er der for alle, inkludert de som av forskjellige grunner bruker ulovlige rusmidler. Om noen ønsker å skape et slikt rom som gjør det mulig å snakke om dette internt, så stiller jeg gjerne opp.