I et innlegg på Politiforums nettsider 21. desember 2021 påstår Carl Müller Frøland at politiets forebyggende arbeid knyttet til hatefulle ytringer og trusler er i strid med Grunnloven.

Det er en påstand som ikke kan forbli uimotsagt. Det skal ikke være tvil om at politiet respekterer Grunnloven og innbyggerens ytringsfrihet.

Forholdet mellom ytringsfrihet, straffbare ytringer og politiets forebyggende rolle i samfunnet er viktig å diskutere. Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Den verner om det frie ordskiftet og er en forutsetning for demokratiet.

Politiet har ansvar for å beskytte ytringsfriheten og for å legge til rette for at alle lovlige ytringer kan fremsettes. Grunnloven gir også et særlig forbud mot forhåndssensur.

Ytringsfriheten er likevel ikke absolutt. Enkelte ytringer kan være straffbare, for eksempel trusler og hatefulle ytringer. Dette er en krevende balansegang, særlig fordi grensen mellom lovlige og ulovlige ytringer i en del tilfeller kan være vanskelig å trekke.

Politiet skal ikke gripe inn overfor ytringer som ikke er straffbare. Det er snarere slik at politiet skal beskytte lovlige ytringer, også når disse oppfattes som provoserende eller ubehagelige.

Utfordringene har aktualisert seg de senere årene med fremveksten av sosiale medier.

I politiets forebyggende arbeid går det et skille mellom straffbare ytringer (som trusler og hatefulle ytringer) og straffbare handlinger (som vold).

Politiet skal ikke gripe inn ovenfor enkeltmennesker eller organisasjoner for å forebygge straffbare ytringer alene. Det kan bidra til å begrense ytringsfriheten.

Men politiet skal derimot prioritere å starte etterforskning av potensielt straffbare ytringer som har funnet sted. Samtidig kan det være sammensatte grunner til å ta kontakt med enkeltpersoner i forebyggende sammenheng.

Uansett krever dette grundige vurderinger av både lovhjemmel og forholdsmessighet. Politidirektoratet har i år utarbeidet nasjonale retningslinjer hvor de rettslige rammene for politiets forebyggende arbeid på dette feltet tydeliggjøres.

Her fremgår det at politiet, som hovedregel, ikke skal gjennomføre forebyggende samtaler med enkeltpersoner med mindre personer på eget initiativ tar kontakt med politiet.

Videre må politiet ha grunn til å tro at vedkommende ønsker en slik samtale, samtalen må være basert på frivillighet og gjennomføres på en hensynsfull måte.

Politiet skal ikke oppsøke personer hjemme for å gjennomføre forebyggende samtaler, med mindre det er nødvendig for å avverge andre lovbrudd enn straffbare ytringer.

Vi kan likevel ikke utelukke at det har forekommet eksempler på at politiet har trådt feil i slike saker.

En ytring, lovlig eller ikke, kan være et varsel om fremtidige straffbare handlinger som politiet må forsøke å forebygge.

Et eksempel kan være at en person fremsetter trusler om vold mot en navngitt politiker i sosiale medier. Politiet har da plikt til å iverksette tiltak for å forebygge at noen faktisk utøver vold mot politikeren.

I et demokrati har vi alle et ansvar for ytringsklimaet i den offentlige samtalen vår. Politiet skal beskytte ytringsfriheten og verne om og legge til rette for lovlige ytringer. Forhåndssensur skal ikke forekomme.

Samtidig vil politiet prioritere å igangsette etterforskning av potensielt straffbare ytringer som har funnet sted, for eksempel trusler og hatefulle ytringer.